Gravitasjonstillit

GRAVITASJONSTILLIT

 

På Gotland i Sverige finnes det et tjern med helt spesielle Lotusblomster. Skal man få et glimt av dem i åpen tilstand må en hel rekke faktorer være på plass: årstid, temperatur, lysforhold og så videre. En sommer jeg er der har jeg syklet for å se disse blomstene utfolde seg. Det er tidlig formiddag, og solen er enda mild. Tjernet ser ut som en liten mudderdam hvor noen kyr sløvt slukker tørsten. Hele tjernet er lett å overse, ved første øyekast ser det ikke ut til å være noe spesielt ved det. Det finnes ingen skilt som proklamerer at «her foregår magi», men jeg har fått god veibeskrivelse og forstår at det må være her de sjeldne lotusblomstene lever.

Jeg parkerer sykkelen, og med en nesten overraskende andektighet går jeg ned mot vannet og setter meg på en stor stein. De rosa knoppene over de grønne bladene er enda er ganske lukket, og jeg blir sittende i stillhet og vente.

Lotusenes åpnende bevegelse er helt umerkelig, usynlig. Jeg blir fanget i dette og faller inn i en undring over at de faktisk åpner seg akkurat nå, i dette øyeblikket, i dette tilsynelatende stillestående tempoet. Jeg undrer på hvilken kraft det er som ligger bak, som styrer denne åpningen?

Hvilken intelligens er det som åpenbarer seg, som åpenbarer sin skjønnhet kun når forholdene ligger perfekte til rette for det, når årstiden er mild nok og lyset skarpt nok. Aldri med kraft og anstrengelse, alltid med letthet. Kanskje også med lengsel? Dette er blomstenes dharma, deres livsoppgave og mening er å blomstre. De har ingen annen agenda enn det, de venter ikke på publikum, på anerkjennelse eller applaus. Når omgivelsene er milde og nærende nok, åpner lotusene seg. De blomstrer, uanstrengt, fryktløst og tillitsfullt

Mitt egentlige formål på Gotland denne sommeren var selvutvikling, og som med så mye annet, kan jeg til tider jobbe ganske «hardt» med det. Som om det er noe jeg skal få til, med viljen alene. Men i tilstedeværelsen med lotusene, siver det inn en mild forståelse av at det er lite jeg kan gjøre med anstrengelse. Det minner meg på at det finnes en intelligens og en kraft i meg og min utvikling også, en kraft som vil vekst, som vil min livsblomstring. Jeg tenker på en historie vi leste som barn, der solen og nordavinden konkurrerte om hvem som skulle få mannen til å ta av jakken først. Solen brukte varme og mildhet, vinden kraft og anstrengelse. Solen vant.

Alt vi kan gjøre er å legge forholdene til rette, så vil vi, når tiden er rett og omgivelsene vennlige nok, åpne oss opp, strekke oss mot solen og vise vår skjønnhet.

 

Svøpt i et gyllent lys

Står jeg opp fra de døde

Reiser meg fra askegrå ruiner

Står i skjønnhet

og skinner.

 

Einstein forklarte i sin tid at alt er energi, dette kan vi kanskje forstå på det fysiske plan, at alt er bygget opp av molekyler i bevegelse og sånn sett er energi. Men de tilsynelatende mer abstrakte tingene i livet er også energi, som kreativitet, en tanke, en relasjon. Boken jeg skriver på, for eksempel, har jeg villet så lenge, i så mange år har jeg villet den. Men den har også villet seg selv, og den har hatt sin egen utvikling som min vilje faktisk til tider bare har klusset til for. Jeg har måttet sette min egen, mentale vilje til side, lagt andre prosjekt bort, sluppet opp og vært stille, slik at boken har hatt de rette omgivelsene til å åpenbare seg, til å blomstre. Jeg har måttet endre min egen arbeidstittel fra kreatør til fasilitator, og forkastet egendefinerte deadlines.

Dette er noe av det vanskeligste i livet; å gi opp kontrollen. Å slippe troen på at kontroll er mulig.

Men her ligger muligheten for et viktig valg; vi kan velge å tro på energien, oppdriften i noe. Det være seg i oss selv, i et prosjekt, i kreativiteten, i relasjonene. Og stole på at det som skjer alltid er til det beste, selv om vi ikke helt kan se det der og da. Det betyr i stor grad overgivelse av kontroll, mot til å slippe styringen, og tålmodighet til å vente å den rette timingen.

Så mange ganger har vi lyst til å forme livet, å slipe det til akkurat slik vi vil ha det. Vi vil ha trygghet og sikre oss mot sårbarhet og endringer ved hjelp av kontroll. Til og med opplysning er det noen yogaretninger som vil garantere ved repetisjon av en forklart fysisk praksis, som om vi alle er like, og som om det finnes kun ett svar. Som om det er mulig å ikke gjøre feil om man bare gjør alt rett. (Og jeg kan gjerne være den første til å innrømme at det er noe jeg stadig søker etter, det ufeilbarlige, usårlige rette)

Det er en forskjell på resignasjon og erkjennelse, å gi opp kampen er ikke nødvendigvis en resignasjon, men en erkjennelse av unødig kamp.

 Yoga Sutra 2.1:

The practice of Yoga must reduce both physical and mental impurities. It must develop our capacity for self-examination and help us to understand that:

In the final end we are not the masters of everything we do.