Gravitasjonstillit

GRAVITASJONSTILLIT

 

På Gotland i Sverige finnes det et tjern med helt spesielle Lotusblomster. Skal man få et glimt av dem i åpen tilstand må en hel rekke faktorer være på plass: årstid, temperatur, lysforhold og så videre. En sommer jeg er der har jeg syklet for å se disse blomstene utfolde seg. Det er tidlig formiddag, og solen er enda mild. Tjernet ser ut som en liten mudderdam hvor noen kyr sløvt slukker tørsten. Hele tjernet er lett å overse, ved første øyekast ser det ikke ut til å være noe spesielt ved det. Det finnes ingen skilt som proklamerer at «her foregår magi», men jeg har fått god veibeskrivelse og forstår at det må være her de sjeldne lotusblomstene lever.

Jeg parkerer sykkelen, og med en nesten overraskende andektighet går jeg ned mot vannet og setter meg på en stor stein. De rosa knoppene over de grønne bladene er enda er ganske lukket, og jeg blir sittende i stillhet og vente.

Lotusenes åpnende bevegelse er helt umerkelig, usynlig. Jeg blir fanget i dette og faller inn i en undring over at de faktisk åpner seg akkurat nå, i dette øyeblikket, i dette tilsynelatende stillestående tempoet. Jeg undrer på hvilken kraft det er som ligger bak, som styrer denne åpningen?

Hvilken intelligens er det som åpenbarer seg, som åpenbarer sin skjønnhet kun når forholdene ligger perfekte til rette for det, når årstiden er mild nok og lyset skarpt nok. Aldri med kraft og anstrengelse, alltid med letthet. Kanskje også med lengsel? Dette er blomstenes dharma, deres livsoppgave og mening er å blomstre. De har ingen annen agenda enn det, de venter ikke på publikum, på anerkjennelse eller applaus. Når omgivelsene er milde og nærende nok, åpner lotusene seg. De blomstrer, uanstrengt, fryktløst og tillitsfullt

Mitt egentlige formål på Gotland denne sommeren var selvutvikling, og som med så mye annet, kan jeg til tider jobbe ganske «hardt» med det. Som om det er noe jeg skal få til, med viljen alene. Men i tilstedeværelsen med lotusene, siver det inn en mild forståelse av at det er lite jeg kan gjøre med anstrengelse. Det minner meg på at det finnes en intelligens og en kraft i meg og min utvikling også, en kraft som vil vekst, som vil min livsblomstring. Jeg tenker på en historie vi leste som barn, der solen og nordavinden konkurrerte om hvem som skulle få mannen til å ta av jakken først. Solen brukte varme og mildhet, vinden kraft og anstrengelse. Solen vant.

Alt vi kan gjøre er å legge forholdene til rette, så vil vi, når tiden er rett og omgivelsene vennlige nok, åpne oss opp, strekke oss mot solen og vise vår skjønnhet.

 

Svøpt i et gyllent lys

Står jeg opp fra de døde

Reiser meg fra askegrå ruiner

Står i skjønnhet

og skinner.

 

Einstein forklarte i sin tid at alt er energi, dette kan vi kanskje forstå på det fysiske plan, at alt er bygget opp av molekyler i bevegelse og sånn sett er energi. Men de tilsynelatende mer abstrakte tingene i livet er også energi, som kreativitet, en tanke, en relasjon. Boken jeg skriver på, for eksempel, har jeg villet så lenge, i så mange år har jeg villet den. Men den har også villet seg selv, og den har hatt sin egen utvikling som min vilje faktisk til tider bare har klusset til for. Jeg har måttet sette min egen, mentale vilje til side, lagt andre prosjekt bort, sluppet opp og vært stille, slik at boken har hatt de rette omgivelsene til å åpenbare seg, til å blomstre. Jeg har måttet endre min egen arbeidstittel fra kreatør til fasilitator, og forkastet egendefinerte deadlines.

Dette er noe av det vanskeligste i livet; å gi opp kontrollen. Å slippe troen på at kontroll er mulig.

Men her ligger muligheten for et viktig valg; vi kan velge å tro på energien, oppdriften i noe. Det være seg i oss selv, i et prosjekt, i kreativiteten, i relasjonene. Og stole på at det som skjer alltid er til det beste, selv om vi ikke helt kan se det der og da. Det betyr i stor grad overgivelse av kontroll, mot til å slippe styringen, og tålmodighet til å vente å den rette timingen.

Så mange ganger har vi lyst til å forme livet, å slipe det til akkurat slik vi vil ha det. Vi vil ha trygghet og sikre oss mot sårbarhet og endringer ved hjelp av kontroll. Til og med opplysning er det noen yogaretninger som vil garantere ved repetisjon av en forklart fysisk praksis, som om vi alle er like, og som om det finnes kun ett svar. Som om det er mulig å ikke gjøre feil om man bare gjør alt rett. (Og jeg kan gjerne være den første til å innrømme at det er noe jeg stadig søker etter, det ufeilbarlige, usårlige rette)

Det er en forskjell på resignasjon og erkjennelse, å gi opp kampen er ikke nødvendigvis en resignasjon, men en erkjennelse av unødig kamp.

 Yoga Sutra 2.1:

The practice of Yoga must reduce both physical and mental impurities. It must develop our capacity for self-examination and help us to understand that:

In the final end we are not the masters of everything we do.

Fordi vi er det vi lengter etter...

 

Det finnes en lengsel i ethvert menneske, en dypere bevissthet om at livet er ”noe mer”. Vi lengter, uten helt å forstå etter hva. Vi bruker store mengder energi på å lete etter dette ”noe” utenfor oss selv, i materielle ting, igjennom karriere, status, i en kjæreste og så videre. Omverden bombarderer oss med svar, og i lengselens navn løper vi fra gullkalv til gullkalv, uten å finne sann og varig tilfredsstillelse. Vi leter på feil sted og lytter til gal kanal og i larmen fra all verdens stemmer drukner røsten med det sanne svaret, den som er i deg. Den innvendige lavmælte røsten som ikke roper med kraft og anstrengelse, men som alltid finnes der.

I stillheten. I deg. 

«Zenbuddhistene sier at en eik bringes inn i skapelsen av to krefter som virker samtidig. Det er selvfølgelig nøtten som den springer ut fra, frøet som inneholder et løfte og muligheter, som vokser inn i treet, alle kan se det. Men bare noen få ser at det er en annen kraft som virker her også – det framtidige treet selv, som ønsker så voldsomt å bli til at det trekker nøtten ut til å eksistere, det trekker frøet fram med sin lengsel etter tomhet, leder utviklingen fra ingenting til modenhet. Når man ser det slik, sier zenbuddhistene, er det eiketreet som skaper nøtten som det fødes fra.»

Elisabeth Gilbert, Eat, Pray, Love.

 Livet er en egen kraft, og denne kraften vil vekst, den vil utfoldelse. Lengselen i oss er et uttrykk for denne livskraften som er utenfor vår forståelse. Og det er dette vi lengter etter; oss selv, frigjøringen av vårt eget potensiale, av vårt eget sjelsuttrykk, vår egen livsblomstring. Lengselen etter friheten til å være mer, uttrykke mer, sanse, føle og elske mer, trekker i oss daglig når rutiner, forpliktelser og forvirring drar oss ut av senter og bort fra det nære.

Noen ganger vet vi ikke en gang at vi lengter, vi bare handler uten at vi selv vet hvorfor. Det kan være noe vi gjør eller noe vi sier, det kan synes destruktivt i øyeblikket, men ved nærmere undersøkelse kan det være at den destruktive kraften er nødvendig for å bryte ned beskyttelse og barrierer, slik at den konstruktive, kreative delen av oss igjen kan få virke. Det gamle må bort før det nye kan få plass. Destruksjon er som kjent universets måte å skape noe nytt på.

Hadde det ikke vært for denne kraften, som manifesterer seg som lengsel, hadde jeg ikke sittet her og skrevet bok i dag. Jeg hadde ikke oppsøkt psykologen og hørt meg selv si den noe underlige setningen «jeg har ikke ord». Uten lengselen hadde jeg ikke blitt trukket mot yogaen og dykket ned i dens uendelige visdom. Uten lengselen hadde jeg blitt igjen i mørket, i selvskading, selvforakt og dårlige relasjoner. Uten lengselen hadde jeg ikke beveget meg ut av mørket og inn i friheten til å skape. Uten lengselen etter å være meg hadde ikke jeg vært til!

Lengselen er den sterkeste kraften vi har. Den sier noe om det uforløste i oss. Om et potensiale som ennå ikke er realisert. Den er sann, og det faktum at vi har en lengsel er selve beviset på at det vi lengter etter eksisterer. Lengselen er treet som tvinger nøtten til å eksistere.

Vi må ha dyp respekt for egen lengsel, lytte til den, være den var. Å ha kontakt med lengselen er det samme som kontakt med selve sjels-stemmen, den som vet hvorfor akkurat du er her og hva som vil gi akkurat deg mening, glede og tilfredsstillelse i et hvilket som helst øyeblikk.  

Kontakt med sjels-stemmen kan også ses på som kontakten med det indre gledeskompasset, det som leder oss mot lengselens egentlige tilfredsstillelse og bort fra tilfredsstillelse av det illusoriske begjæret. Det er en fintfølende kunst å kunne skille mellom lengsel og begjær, og det kan være en utfordrende ting å praktisere, siden vi lever i en verden der en hærskare av forførere ønsker å trigge nettopp dette begjæret, for så å lokke med sitt svar på tilfredsstillelse, og selv nære seg på det. Vi blir hele tiden blir ledet ut, og sjelden eller aldri inn. Dermed oppstår det et større og større sprik mellom menneskets dypeste lengsler og tilfredsstillelsen av nettopp disse.

For sannhetsgehøret er allment og den dype følelsen av meningsfylthet blir aldri trigget av noe som ikke er ekte. Kanskje er det nettopp derfor at yoga, mindfullnes og åndelighet skyller innover oss med den kraften det faktisk gjør? Vi lengter etter sannhet, mening, tilstedeværelse og tilfredshet. Vi lengter etter sjelskontakt både med oss selv og andre nærværende vesener.  

Selv om det kan være en utfordring å skille mellom lengsel og begjær, finnes det noen retningslinjer å forholde seg til, og du kan øve opp fintfølelsen som etter hvert vil gi klarere skiller og sann veivisning.

Begjæret oppstår i rommet av manglende kontakt med den originale lengselen. Det vil trekke noe til seg, det vil eie og dets stemme lyder ofte slik; jeg vil ha noe, din anerkjennelse, din beundring, dine ting, jeg vil ha mer, jeg MÅ ha mer. Begjæret oppstår gjerne i forbindelse med frykt og en følelse av utilstrekkelighet.

Begjærets rop er høylytt og rent fysisk sitter det i hodet. 

Lengselen er noe som trekker deg mot seg. Et drag, en stemme, tanke eller ide som repeterer seg, den kan være utenfor sinnets rasjonelle forståelses, men ligger og trekker i hjertets urasjonelle rasjonalitet. Lengselens stemme kan være lavmælt, rent fysisk ligger den i brystet. Hjertet vil noe. Hjertet vet noe. Det er sjelden lengselen vil eie noe, den vil som regel oppleve eller uttrykke noe; kjærlighet, kreativitet, liv, glede, visdom.

Lengselen er sjelens drag, begjæret er egoets krav.

 Lengselen må undersøkes og lyttes til, jevnlig, intenst og åpent. Ta deg tid til å kjenne og anerkjenne dine lengsler, skriv dem ned regelmessig, gi dem ord, plass, tid og rom.

Øv deg på å se bakenfor og bakenfor og bakenfor... hva er det opprinnelige behovet, hva er det vi egentlig lengter etter? Oftest vil vi finne at vi lengter etter er en indre kvalitet, en følelse, frihet, glede, kjærlighet, verdi og mening. Vi lengter også etter hverandre, etter å møtes som vi er, i utildekt sannhet, eller etter å uttrykke hvem og hva vi er, det uforløste i oss selv. Vi lengter etter å være den ubetingede kjærligheten som ikke holder noe tilbake eller stiller betingelser.

Vi må lytte ofte og aktivt etter lengselen, være det jeg kaller lengselsnær fordi vi er det vi lengter etter, og vi lengter etter å være det vi er!

Utdrag fra boken Gudegnist (under utarbeidelse) av Vivian Midttveit.

  

Jeg dykker ned i lengselen

synker til bunns

under slammet

der jeg uten å vite det

vet

hvem jeg er.